Brev til Kommunal- og distriktsdepartementet med innspill til statsbudsjettet for 2023

Eldreomsorg med høy kvalitet forutsetter ressurser og kompetanse som ofte mangler. Og regjeringen må øke bevilgningene til tiltak som sørger for at ikke-digitale eldre unngår å havne i digitalt utenforskap.

PUBLISERT:
26.04.2022
OPPDATERT:
29.04.2022

 

Eldreombudet fremmer med dette innspill om rammetilskudd til kommunene og om innsatsen mot digitalt utenforskap blant eldre. Vi peker på at eldreomsorg med høy kvalitet forutsetter ressurser og kompetanse som i dag ofte mangler. Og vi ber regjeringen øke bevilgningene til opplæring og andre tiltak som sørger for at ikke-digitale eldre unngår å havne i digitalt utenforskap.

 

Styrk helse- og omsorgstjenestene med økte inntekter til kommunene

Rammetilskudd til kommuner

Eldreombudet ber om at kommunenes inntekter økes. Det vil bidra til å skjerme eldreomsorgen mot uheldige kutt og gi rom for nødvendig satsing på helse- og omsorgstjenestene.

Det blir stadig flere eldre i kommunene. Samtidig vil mange kommuner få et ekstra ansvar for å ivareta flyktninger fra Ukraina. Mottaksarbeidet vil derfor skje i kommunene på et langt tidligere tidspunkt enn det kommunene er vant med fra tidligere flyktningsituasjoner. Kommunene trenger økte ressurser både for å ivareta et økende antall eldre og for å ivareta eldre flyktninger med behov for traumebehandling og annen helseoppfølging.

God kommuneøkonomi er en forutsetning for at den voksende eldrebefolkningen skal få gode helse- og omsorgstjenester. Kommunenes inntekter må gjøre det mulig å øke bemanningen av helsepersonell med rett kompetanse. I mange kommuner er det en stor utfordring å knytte til seg slik kompetanse, en utfordring mange kommuner ikke får løst alene. Det er behov for både kompetanseprogrammer og økonomiske rammer og tilskudd som hjelper kommunene med å rekruttere.

Kommunene må også ha ressurser til å løse stadig flere spesialiserte oppgaver innenfor helse og omsorg. Pandemien har ført til store behov for økte ressurser innenfor psykisk helse hos eldre. Behovet for å ivareta eldre flyktninger skaper et nytt utfordringsbilde som understreker at det trengs økte rammer.
Ved besparelser i spesialisthelsetjenesten vil rehabiliteringsbehovet i kommunene øke. Dette behovet må ivaretas. Det er mange og tydelige eksempler på at kommunene mangler kapasitet til å ta over oppgaver som samhandlingsreformen har gitt dem.

Sikre kapasitet og unngå kutt i eldreomsorgen

Mange av henvendelsene Eldreombudet får fra eldre og deres pårørende, dreier seg om at de kommunale helse- og omsorgstjenestene ikke strekker til. Det er ikke overraskende, blant annet sett i lys av at sykepleiere og helsefagarbeidere er blant de yrkene det er aller størst mangel på, slik Navs årlige bedriftsundersøkelse avdekker.

Utilstrekkelig bemanning og stort tidspress fratar eldre den verdige eldreomsorgen som verdighetsgarantien – nedfelt i forskrift – skal sikre. Vi får også bekymringsmeldinger om nedlegging av institusjonsplasser. Det er grunn til å minne om at SSB har gitt denne advarselen:

«Stadig flere eldre over 80 år vil innebære stadig flere med stort bistandsbehov i befolkningen, uavhengig av om helsetilstanden blant de eldste stadig blir bedre. Det er derfor grunn til å reise spørsmål om omsorgstjenestens kapasitet ute i kommunene holder tritt med den demografiske utviklingen i befolkningen, og om antall sykehjemsplasser og eventuelt antall boliger med fast tilknyttet personell vil dekke denne aldersgruppens omsorgstjenestebehov i framtiden.» (SSB 2019)

Eldreombudet erfarer at mange eldre og deres pårørende opplever å måtte vente lenge på en vedtatt sykehjemsplass. Andre rapporterer om venteplass over lang tid på ulike korttidsavdelinger eller boformer i påvente av ledig sykehjemskapasitet.

Ambisjonene for eldreomsorgen krever ressurser

Storting og regjering har uttrykt høye ambisjoner for eldreomsorgen gjennom «Leve hele livet» og andre reformer. Ambisjonene må følges opp med at tjenestene i helse- og omsorgssektoren i kommunene får økt bemanning og bedre kapasitet.

Det trengs større ressurser for blant annet å

  • dekke opp omsorgsbehovene når flere skal bo lenger hjemme
  • kartlegge ernæringen på sykehjemmene og i hjemmetjenestene bedre
  • ha nok tid og gi nok bistand ved måltid
  • få slutt på vold, overgrep og forsømmelser
  • gi opplevelser som styrker livskvaliteten og den psykiske helsa
  • øke den fysiske aktiviteten for å fremme helse og forebygge sykdom
  • ta i bruk velferdsteknologi 

Eldreomsorg med høy kvalitet forutsetter ressurser og kompetanse som i dag ofte mangler.

Eksempelvis har Helsedirektoratet anbefalt at det bør være minst én klinisk ernæringsfysiolog per 10 000 innbyggere. Det tilsier et behov på 533 kliniske ernæringsfysiologer ansatt i norske kommuner. Per 2021 var tallet rundt 50.

Øk innsatsen mot digitalt utenforskap

Det er behov for å økt budsjettrammene og prioritere en handlingsplan for ikke-digitale eldre og eldre som ikke kommer til å bli digitale:

  • Tilskuddsordningen til hjelpe- og veiledningstilbud til innbyggere med manglende eller lav digital kompetanse må økes i stedet for å reduseres. Tilbud som eksempelvis Digihjelpen må styrkes. Det er mange eldre som skal øke sin digitale kompetanse der de bor. Det holder ikke bare med et dagskurs, det må etableres tilbud over tid som både øker forståelsen og veileder underveis etter behov. Samtidig må tilbudet ha høy faglig kvalitet og tiltakene må koordineres og settes i system. Dette må følges opp både lokalt og nasjonalt.
  • KDD må fortsette det viktige arbeidet med strategien «Digital hele livet» og legge fram en handlingsplan som følges opp med økonomiske ressurser i statsbudsjettet for 2023.
  • Parallelt må det utarbeides en handlingsplan for å opprettholde analoge tjenester til eldre som ikke har muligheter til eller forutsetninger for å bli digitale. Ressurser til dette arbeidet bør konkretiseres i kommende års statsbudsjett.

Disse behovene blir utdypet nedenfor.

IT- og ekompolitikk

Eldreombudet registrerer at regjeringen i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet for 2022 valgte å redusere «bevilgningen til tilskudd til hjelpe- og veiledningstilbud til innbyggere med manglende eller lav digital kompetanse» i stedet for å øke rammen.

Opprinnelig var posten på 13 mill. kroner, men den ble redusert med 5 mill. til 8 mill. kroner. Vi mener regjeringen må heve ambisjonsnivået i kommende års budsjett.

Som det heter i Hurdalsplattformen er det «norske samfunnet et av verdens mest digitaliserte, og befolkningen har høy digital kompetanse». Ikke alle eldre kjenner seg igjen i denne beskrivelsen og opplever daglig utfordringer knyttet til det digitale utenforskapet. Her må gapet tettes igjen med konkrete tiltak rettet mot ikke-digitale eldre. Flere må få hjelp til å bli mer digitale, og rettighetene til eldre som ikke kan bli digitale, må styrkes. Kravet til opplæring bør lovfestes og ansvaret tydeliggjøres.

Regjeringen Solberg la frem strategien «Digital hele livet», som har som formål å øke den digitale deltakelsen og kompetansen i befolkningen. Det skulle også legges frem en tiltakspakke knyttet til strategien før årsskiftet 2021/2022. Eldreombudet etterlyste tiltakspakken i brev til KDD 16. desember 2021. I departementets svarbrev med referanse 22/1075-2 ble det vist til at den nye politiske ledelsen vil videreføre strategiens hovedinnsatser og at handlingsplanen vil bli utarbeidet av departementet og forankret i regjeringen.

Eldreombudet mener det er positivt at den politiske ledelsen vil fortsette dette viktige arbeidet og deltar gjerne i prosessen. Samtidig vil vi understreke at det er behov for å sette i verk tiltak med tilhørende økonomiske ressurser allerede nå og at finansieringen må komme tydelig frem i kommende års budsjett.
Det er også nødvendig å styrke det viktige tilbudet Digihjelpen slik at flere av kommunene kan tilby gratis hjelp til ikke-digitale eldre. At kun 4 av de 25 kommunene som søkte om tilskudd til Digihjelpen for 2022 fikk søknaden innvilget, er oppsiktsvekkende. En så avgrenset tildeling vil ikke bidra til et godt lavterskeltilbud i kommunene.

Vi understreker at det må settes i verk tiltak både for eldre som kan styrke sin digitale kompetanse og for eldre som ikke kan bli digitale. For å ivareta den sistnevnte gruppen ber vi om det utarbeides en plan for å opprettholde ikke-digitale basistjenester i samfunnet.

Fysisk opplæring der eldre bor

Omtrent en halv million eldre over 60 år har svake digitale ferdigheter og har derfor utfordringer med å bruke digitale tjenester i hverdagen. For å kunne gjøre et nasjonalt løft for så mange med ulike behov og ferdigheter, er det viktig at opplæringen skjer der eldre bor. Tilbudet må befinne seg i nærområdet slik at eldre med bevegelsesutfordringer enkelt kan oppsøke opplæringsstedet.

Det sier seg selv at det ikke vil være mulig å basere seg på å tilby digitale kurs når målgruppen er eldre med lave digitale ferdigheter. Undersøkelser viser at eldre er redde for å gjøre feil og de fleste ønsker fysiske kurs i trygge omgivelser.

Variert opplæring over tid

Siden antallet ikke-digitale eldre er høyt, er det viktig med et variert kurstilbud basert på ulikt ferdighetsnivå. Noen trenger grunnleggende ferdigheter, andre har behov for hjelp til å benytte ulike digitale tjenester. Dette må også gjenspeiles i det lokale kurstilbudet.

En annen viktig faktor for å lykkes er at eldre får tilbud om gjentagende opplæring. Mange som er i kontakt med Eldreombudet sier de prøver å ta i bruk digitale tjenester, men gir opp når det oppstår et hinder. Det vil derfor være viktig med gjentagende og oppfølgende veiledning.

God kvalitet på opplæring og riktig type utstyr

Både offentlige og private aktører tilbyr kurs og veiledning til eldre. Det er viktig at det lokale kurstilbudet blir koordinert og kvalitetssjekket på en god måte. Tilsynet for universell utforming av IKT og Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse kan spille en viktig rolle når det gjelder sertifisering og vurdering av kursinnhold.

Mange eldre er usikre på hvilke digitale enheter de trenger i hverdagen. Eldreombudet får tilbakemeldinger fra eldre som ikke har tilgang til eller anledning til å skaffe seg den telefonen eller det nettbrettet de har behov for. For mange er disse enhetene kostbare og terskelen for å anskaffe seg nødvendig utsyr kan bli for høy. Det bør derfor vurderes å opprette tilskuddsordninger til eldre med lite økonomisk handlingsrom.

Noen eldre blir aldri digitale – lovfestede rettigheter må sikres

Omtrent 130 000 eldre bruker ikke internett i det hele tatt. Noen av disse kan bli digitale med opplæring. Men enkelte sier at de ikke har interesse av å lære nye ting, og andre har kognitive eller fysiske utfordringer som medfører at de ikke kan bli digitale. Og som daværende digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland svarte Eldreombudet i fjor høst: «Ingen skal tvinges til å være digitale.»

Det vil derfor være viktig at for eksempel finansnæringen, transportselskapene og offentlig sektor fortsetter å tilby tjenester til ikke-digitale eldre. Mange fortvilte eldre kontakter oss og forteller om høye gebyrer og forfalte regninger fordi de ikke kan bruke nettbank. Mange kan ikke ta bussen eller betale parkering fordi de ikke har smarttelefon eller ikke har kompetanse til å laste ned apper.

Eldreombudet mener at et av tiltakene må være å lage en plan som ivaretar manuelle og analoge tjenester til eldre som ikke kommer til å bli digitale. Like viktig er det å presisere at lovfestede rettigheter må sikres også for ikke-digitale eldre. Det må eksistere analoge tjenester som et supplement til de digitale.


Med vennlig hilsen 

Bente Lund Jacobsen 
eldreombud 

Asle Gjermundrød
seniorrådgiver