Til Stortinget om den foreslåtte svekkingen og nedleggingen av Eldreombudet

Det å ville legge ned Eldreombudet er ikke et praktisk spørsmål. Det har tung symbolverdi og gir et svært negativt signal til eldre selv og til hele samfunnet.

PUBLISERT:
27.05.2022
OPPDATERT:
27.05.2022

 

Innspill sendt 26. mai 2022 til representantene i finanskomiteen, i helse- og omsorgskomiteen og på Mørebenken 

 

Eldreombudet sender med dette utdypende momenter i sammenheng med at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett foreslår å svekke Eldreombudet i år og å legge det ned neste år.

Bakgrunnen for utdypningen er blant annet Stortingets spørretime denne uken.

Hovedpunkter

  • Stortinget opprettet enstemmig Eldreombudet som vaktbikkje etter modell av Barneombudet for bare to år siden. Eldreombudet må opprettholdes for å tale eldres sak på alle samfunnsområder, akkurat slik barn og unge har Barneombudet.
  • En satsing på pasient- og brukerombudene gjør ikke Eldreombudet mindre viktig, for Eldreombudet er ikke et ombud for helse- og omsorgssektoren alene.
  • Verken pasient- og brukerombudene eller Likestillings- og diskrimineringsombudet har spesifikt i oppgave å fremme eldres interesser. Fjernes Eldreombudet, får eldre mindre oppmerksomhet.
  • Forbrukerombudet kan ikke tale eldres sak, siden det ikke finnes lenger.
  • Det å ville legge ned Eldreombudet er ikke et praktisk spørsmål. Det har tung symbolverdi og gir et svært negativt signal til eldre selv og til hele samfunnet.
  • At mange samfunnsaktører har ansvar for eldre, er ikke et argument for å fjerne Eldreombudet. Eldreombudet trengs for å si ifra når de som har ansvar, ikke tar ansvar. Dette er parallelt til hvordan Barneombudet er en nødvendig vaktbikkje samtidig som mange grupper arbeider med og for barn.
  • De foreslåtte innsparingene er beskjedne: 1 mill. kr i 2022, ca. 5 mill. kr i 2023.
  • Vi ber Stortinget avvise regjeringens forslag om å svekke og fjerne Eldreombudet.

Utdypning

Regjeringens argumentasjon i denne saken viser en manglende forståelse for den særegne og nødvendige rollen de nasjonale ombudene har som vaktbikkjer i det norske samfunnet.

Da et enstemmig storting opprettet Eldreombudet ved lov i 2020, var hensikten klar: Eldre skal ha Eldreombudet til å tale sin sak på alle samfunnsområder, slik barn og unge har Barneombudet. «Høringen knyttet til lov om Eldreombudet viser at det er stor støtte til at det etableres et eldreombud etter modell av Barneombudet», skrev en samlet helse- og omsorgskomite i sin innstilling.

I Stortingets spørretime 25. mai i år begrunnet helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol nedleggingsforslaget ved å vise til at mange eksisterende tjenester har et ansvar for eldre. Det er ikke et argument for å fjerne Eldreombudet, tvert imot. Når mange aktører må ivareta eldre, trengs det nettopp et fritt og kritisk eldreombud som kan si ifra dersom aktørene ikke følger opp ansvaret de har.

I en pressemelding om Eldreombudet 12. mai i år viser regjeringen også til at eldre har ulike interesseorganisasjoner. Men statlige ombud og interesseorganisasjoner gjør ikke hverandre overflødige. Jeg minner om at Pensjonistforbundet er blant dem som jobbet lenge for å få opprettet Eldreombudet.

Her er parallellene mellom Barneombudet og Eldreombudet åpenbare: Barn og unge har en lang rekke offentlige og frivillige aktører som arbeider med og for dem: offentlige aktører som barnevernet, lærerne og andre ansatte i skolene, skolehelsetjenesten, barne- og ungdomspsykiatrien, politiet, de regionale elev-, lærling og mobbeombudene, pasient- og brukerombudene i fylkene, de kommunale ungdomsarbeiderne, medvirkningsorganer som elevråd, kommunale ungdomsråd og Ungdommens fylkesting, ansatte og frivillige innenfor idrett, kultur og livssyn og interesseorganisasjoner som Redd Barna og Unicef – for bare å nevne noe.

Ikke noe av dette tilsier at Barneombudet ikke skulle opprettholdes som en nasjonal vaktbikkje som taler barn og unges sak på bred front.

På samme måte trengs Eldreombudet som nasjonal pådriver og overvåker – slik Stortinget enstemmig vedtok i lovteksten: «Eldreombudet skal på alle samfunnsområder arbeide for å fremme eldres interesser overfor det offentlige og private og følge med på utviklingen i eldres situasjon.»

I spørretimen 25. mai viste helse- og omsorgsministeren til at eldre kan vende seg til andre ombud enn Eldreombudet. Hun trakk fram pasient- og brukerombudene i fylkene, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Forbrukerombudet.

Det er nødvendig å påpeke: Verken pasient- og brukerombudene eller Likestillings- og diskrimineringsombudet har spesifikt i oppgave å fremme eldres interesser, slik Eldreombudet har fått av Stortinget. Så dersom Eldreombudet fjernes, får eldre mindre oppmerksomhet.

En satsing på pasient- og brukerombudene gjør ikke Eldreombudet mindre viktig – siden eldre slett ikke bare er pasienter og Eldreombudet ikke er et ombud for helse- og omsorgssektoren alene.

Et av våre viktigste arbeidsområder er for eksempel digitalt utenforskap, et tema som faller langt utenfor det pasient- og brukerombudene jobber med. Når det gjaldt nettopp digitalt utenforskap, pekte statsråden i spørretimen på Forbrukerombudet.

Men Forbrukerombudet finnes som kjent ikke lenger. Det ble avviklet i 2017 og gjort om til Forbrukertilsynet.

Noe jeg virkelig erfarer når jeg møter eldre rundt om i landet, er hvor mye det betyr for eldre at Stortinget har opprettet et eget eldreombud. Det betyr mye for dem at Stortinget på den måten har gitt en sterk anerkjennelse av at samfunnet må ivareta eldres interesser.

Det å ville legge ned Eldreombudet er ikke et praktisk spørsmål, slik regjeringen legger det fram. Å foreslå å fjerne Eldreombodet har tung symbolverdi og gir et svært negativt signal til eldre selv og til hele samfunnet.

Vi forventer at Stortinget står ved loven og avviser regjeringens forslag om å svekke og fjerne vaktbikkja Eldreombudet.

Eldre må fortsatt ha Eldreombudet, akkurat slik barn og unge har Barneombudet. 

 

Vennlig hilsen

Bente Lund Jacobsen
eldreombud